Det er fort å glemme at ledere bare er mennesker. Og som alle andre mennesker trenger de å vite at de blir sett, hørt og anerkjent. Spesielt nå.
Som en leder jeg kjenner, sa til mellomlederne sine: «Dere har valgt å bli ledere, og dere er valgt til å være ledere. Det betyr at dere er medarbeidere med et ekstra ansvar.»
Likevel har nok mange ledere opplevd dette året som tøffere enn normalt. Koronaen har kastet bedrifter inn i en uventet situasjon og en usikker fremtid. Mange leder har jobbet døgnet rundt, ikke bare for å redde bedriften, men også for å ivareta folka sine.
Permitteringene rammer i størst grad de ansatte, men ansvaret for bedriftens fremtid ligger i hendene på de som styrer skuta. Det er en tung bør å bære.
HVORFOR ROSER VI IKKE OPPOVER?
Her om dagen snakket jeg med en mellomleder som var så begeistra for lederen sin. Lederen hadde virkelig tatt tak i de store utfordringene, vært tydelig på hva hun forventet, og bidratt sterkt til å endre arbeidsmiljøet til det bedre. Hun hadde rett og slett utvist godt lederskap.
Jeg spurte om han hadde fortalt det til henne. Om han hadde roset arbeidet hennes. Det hadde han ikke. Ikke ennå.
Hvorfor er det slik at vi har lettere for å rose nedover og bortover enn oppover? Fortjener ikke menneskene på toppen også ros for jobben de gjør?
TATT PÅ SENGA AV LEDERGRUPPA
En leder jeg kjenner, som er administrerende direktør i Fana Sparebank, sendte meg en SMS nylig. Der sto det:
«Nok en gang taken by surprise fra ledergruppen. Ann Kristin og Pål kom på døra med goody bag og en fantastisk gave. Det må jo være helt uvanlig at jeg som administrerende direktør får slik oppmerksomhet. Sier mye om ledergruppen.»
Hun sendte meg også et bilde av et håndskrevet kort med denne hilsningen:
«Kjære Lisbet. Det har vært en tøff periode med krevende oppgaver som har kommet på toppen av den pågående koronakrisen. Vi ser det er stunder der det føles ensomt å sitte med ansvaret for en organisasjon med alt sitt mangfold. Metaforen til det maritime, til fyrtårnet og dens vokter, er kort; Fyret står der, og tar imot juling fra havet, alt mens det uavbrutt sender sine lysblink for å geleide skip og mannskaper til trygg havn. La oss ikke synke helt hen i klisjeer, men heller skape en realitet. Vi vil gjerne bidra med et lite avbrekk i en travel hverdag, og vi sender deg på rom 47 på Hotell Brosundet, også kalt Molja Fyr. (…) Ikke vær engstelig. Vi skal passe på banken i ditt fravær, så lenge du lover å komme raskt tilbake. Vi setter stor pris på deg. Ledergruppen din.»
Med en slik raushet er det ikke rart at Fana Sparebank ble kåret til Norges 5. beste arbeidsplass i år.
EN LITEN HANDLING MED STOR BETYDNING
Jeg vet hvor mye slike tilbakemeldinger betyr, ikke bare for arbeidsmiljøet og samholdet, men for den enkelte. Om det er en nyansatt eller en toppleder. Alle trenger anerkjennelse for jobben de gjør, og for den de er.
Derfor liker jeg å skrive og sende personlige postkort til mine kunder, både til sommer og jul. Jeg tenker på den enkelte og skriver det jeg tenker. En gang skrev en leder tilbake til meg:
«(…) Jeg ble nesten litt rørt over at det lå et postkort fra Naxos i postkassen. Jeg kan ikke huske sist. Takk.»
Slike håndskrevne julekort er også underveis i år. Til hverdagsledere som gjør min konsulenthverdag meningsfull. Og som i år kjemper innbitt for å lose bedriften gjennom stormfullt farvann. De trenger all støtten de kan få.
Et par oppmuntrende ord koster så lite, men kan bety så mye.
SMS og hilsning er delt med samtykke fra adm.dir i Fana Sparebank.
Vil du vite mer om hvordan du kan skape en bedre tilbakemeldingskultur i bedriften din? Les artikkelen Har bedriften din en sunn tilbakemeldingskultur?
